Maaneden fullpakket med opplevelser..

Jeg vet det, jeg vet det. Jeg er og bli en elendig blogger, MEN naa kommer da en oppdatering! Hurra, hurra, hurraaaa!

9. Januar kom altsaa dagen vi skulle reise bra Brisbane. Reise fra alt som var trygt og kjent, og ut aa oppleve noe nytt. Det var rart, det var trist, det var herlig! Foerste stopp paa vaar nye reise var Noosa. Da vi ankom bussterminalen husket jeg plutselig dette stedet. Av en eller annen grunn hadde det satt seg i minnet da jeg og Siv Lene reiste forbi for aa bli tomatplukkere. Saa her var jeg altsaa igjen, bare denne gangen skulle jeg gaa av bussen og vaere her for en stund. Og denne gangen regnet det. Det regnet, og vi hadde ikke noe sted aa bo. Slik er det aa vaere backpacker, noen ganger tar vi ting litt paa sparket. Var det en lur avgjoerelse?? Ja, jeg vil si det. 30 minutter senere gikk vi inn i rom nummer 23 paa Koala Beach Resort, vaart hjem for de neste to ukene.

Det foerste vi moette var fire blide englendere som plutselig innsaa at hotell-liv i Australia blir litt dyrt i lengden. De synes det var rart aa dele rom med noen andre enn seg selv, mens jeg og Charlotte syntes det var helt deilig aa plutselig ha 24 mindre mennesker i samme rom. Hurra, bare fire andre! Om jeg var like glad den natten er en annen sak. Rundt totiden ble vi vekt av et rabalder uten like. Guy sto og lo, Kris kverrulerte og Mike sto og hylte: why are you always picking on me. Den eneste som vi ikke la merkte til var Fraser, som foroevrig var den mest rolige av de fire nye romkameratene vaare.

Foelgene morgen vaaknet jeg til saar hals. Ah, supert, skulle jeg bli syk ogsaa naa? Ikke nok med at Charlotte nesten ikke kunne gaa paa benet sitt paa grunn av et betent insektbitt, men saa skulle jeg bli sengeliggende i tillegg. Og det ble jeg. Etter noen dager hadde halve siden av halsen min blitt tettet igjen paa grunn av hovenhet, og bare det aa snakke var en pinsel. Det aa svelge ville jeg ikke gi en tanke en gang. Jeg gikk til innkjoep av lettere dyrt bakteriedrepende gurgemiddel, og haapet paa at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke, til min store skuffelse. Men de billige innkjoepte repsilsene gjorde undermidler! Etter bare et par timer med aa sutte paa pastiller foelte jeg meg mye bedre, og snakkesystemet var i gang igjen. Yess! I was back on track!

Og jammen saa ble jeg house keeper i den lille perioden vi var i Noosa. Charlotte og jeg jobbet 2-3 timer hver dag i en uke for gratis seng og middag, riktignok en daarlig middag, men det var da litt vomfyll om ikke noe annet. Resten av dagen spilte vi enten kort sammen med vaar nye romkamerater(som foroevrig er en fryd for et pikeoeye), laa ved et heller nydelig basseng, vinsusshoppet, eller det beste av alt: slafet paa stranden. Kan vel livet bli bedre enn det?? Nei, jeg trodde ikke det! jammen ble det da noen turer ut paa byen ogsaa, uten aa bruke saa mye som en dollar. Vi jenter har virkelig noen fordeler av og til altsaa!

Etter litt over en uke med aa legge sengetoey paa senger, dro vi videre paa kanosafari. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om den jeg. En saa herlig tur vet jeg ikke om jeg har hatt. Vi hadde perfekt vaer, ikke stekende sol, men heller ikke overskyet, helt nydelig natur, og godt selskap. Turen var virkelig en fryd for sjelen. Den foerste dagen padlet vi rundt en time oppover den ene elven, foer vi snudde og pakket kanoene for aa finne campen. En del timer senere var vi gode og mette, og satt rundt et bord og skravlet med vaare nye venner, foer vi tok kvelden og la oss for aa sove i teltet. Ogsaa kom morgenen og vi skulle padle videre oppover Noosaelven. Den nydeligste elven jeg noen sinne har sett. Helt speilblank, ikke bare paa grunn av stillestaaende vann, men ogsaa paa grunn av treoljen som laa paa overflaten. Dersom vi tok et bilde av traerne og dets speilbilde, og snudde bildet opp ned, var det nesten umulig aa se hvilken av sidene som var vannet og de ekte traerne. To timer senere fulgte atter to timer oppover en sti, foer vi kom til en sanddyne. Og om det var vakkert, WOW sier jeg bare. Sjekk ut noen facebookbilder jeg har, saa skjoenner dere hva jeg mener!

De tre dagene paa kanotur var virkelig herlige. Og da den var over maa jeg innroemme at jeg var temmelig lei meg. Jeg skulle gjerne padlet i flere uker til dersom jeg hadde mulighet til det! Men, life must go on, og vi hadde Fraser Island i vente.

Vi ankom Rainbow Beach to dager før vi skulle til Fraser, og vi tenkte å benytte anledningen til å kontakte noen hjemme. Men den gang ei. I Rainbow Beach fantes ingen signaler på mobilen. Da vi spurte om det fantes noen i nærheten lo de bare og sa: nei, dersom du ikke vil reise 9mil ut av byen da. Eh, nei, det ville vi ikke. Så da fikk vi bare godta at vi levde uten kontakt med omverdenen. Eller nesten, vi hadde jo tross alt 20 gratis minutters internett hver dag.

Og så kom dagen vi skulle til Fraser Island. Mandag 26. februar. Etter en timestid med pakking og nøye studering av bulker og riper på bilen vår, satte vi i gang. Vi var en gruppe på 11 mennesker inne i den lille jeepen. Trangt, men gud så gøy vi hadde det. Det tok oss ikke mer enn ca 20 minutter på øya før vi møtte på problemer. Den høyre frembramsen vår manglet en skrue. Typisk. Den hadde vi klart å kjøre av ett eller annet sted. Men vi kom oss da frem til en liten landsby og fikk ringt selskapet. Da fikk vi beskjed om å vente, for vi skulle få ny bil. Så mye til å se Lake McKenzie denne dagen. Etter et par timers ventetid kom endlig redningen, og vi kunne pakke om og begi oss på et nytt forsøk. Siden vi hadde mistet såpass mye tid, reiste vi derfor til Lake Wabby, en helt grønn innsjø hvor det visstnok skulle være catfish. Jeg så ingen, men vi bega oss alle ut ii vannet, og jeg skal love dere at det var godt og varmt!

Da vi hadde fått somlet oss tilbake til bilen gikk turen til campingplassen. Blide og fornøyde begynte vi å sette opp teltene, og å lage mat. Og så skjedde det morsome. Plutselig ble alle bildene mine slettet fra kameraet mitt. 500 bilder borte, helt uten videre. Eh, javel tenkte jeg. Hva skjer nå?? Kameraet ble pusset og restartet, men var like tom for bilder. Resten av turen brukte vi bare Charlotte sitt kamera.

Neste morgen, etter en times feilkjøring, på grunn av Lars`dårlige kartlesing stod vi endelig foran Lake MKenzie. Foran oss lå det helt hvit sand, og het krystallblått vann. Midt inni ingenmansland dukket det opp et lite stykke paradis, hvor vi tilbrakte noen herlige timer. Desverre måtte vi videre til neste sted, som vi forresten ikke dro til allikevel på grunn av dårlig vær, som ijgen forsvant etter ca en time, så vi kunne faktisk dratt dit allikevel. Nok om det. Vi kom frem til Abourginerleiren som skulle være hjemmet vårt for natten. Mat ble lagt og fortært, og litt utpå kom Abourginern med Didgeridoos til oss. Etter litt ufrivillig kranglig med han fikk jeg det da til slutt til, og ut kom det da noen rare lyder. Da han gikk igjen begynte festen for fullt, og goonbagen ble tatt frem. Det vil si den billige vinen. Æsj. Men vi drakk det da, og en ting sier jeg bare; det skal ikke skje igjen, hvertfall ikke ofte. Vi har vel egentlig drukket en del goon etterhvert som tiden har gått, men det smaker jo ikke særlig godt, så i fremtiden skal jeg holde meg til noe annet. Øl foreksempel, som jeg forøvrig er meget stolt av meg selv for å ha lært meg å drikke!

Og så kom vi til veiens ende her også, og vi måtte begi oss på vei tilbake. Etter at Lars, vår særdeles uforsvarlige sjåfør hadde kjørt forbi det stedet vi skulle innom, råkjørt litt med alle 11 i bilen, stoppet vi for å ta noen siste bilder på øya. Charlotte og jeg hadde nesten vår egen fotoshot før vi dro videre. Vår siste kveld samlet på hostellet endte visst med litt goon den også. Goon og kortspill, og masse latter.

Også reise vi videre til Airlie Beach, hvor vi var en uke før vi kunne stige på seilbåten til Whitsundays. En uke med regn, regn og atter regn. Og da snakker jeg ikke om småregn, men pøsende regn som gjør deg kliss våt etter bare et par sekunder. Gud, hvor jeg hater regn! Men, vi hadde det mye moro for det! Karaoke, holding av slanger, barkvelder, og selskap av gode venner. Og så kom fredagen og vi begynte seilturen vår. Den var fantastisk, selv om vi hadde dårlig vær. Ute på sjøen var bølgene så store at de holdt på å dra oss ut i vannet, der vi satt på den ene siden av båten. Det var en utrolig opplevelse. Vi fikk også snorklet mye, noe som var en opplevelse i seg selv. Jeg skal helt klart ta dykkersertifikat en gang!

Da de tre dagene med seiling var omme vendte vi nesen nedover mot Brisbane igjen. Veiene opp til Cairns var stengte på grunn av oversvømmelse, så vi hadde bestemt oss for å dra nedover igjen til været ble bedre. Etter tre dagers roadtrip med en alt for liten bil var vi altså atter en gang i Brisbane, en måned etter vi angivelig hadde forlatt byen for godt..