Maaneden fullpakket med opplevelser..

Jeg vet det, jeg vet det. Jeg er og bli en elendig blogger, MEN naa kommer da en oppdatering! Hurra, hurra, hurraaaa!

9. Januar kom altsaa dagen vi skulle reise bra Brisbane. Reise fra alt som var trygt og kjent, og ut aa oppleve noe nytt. Det var rart, det var trist, det var herlig! Foerste stopp paa vaar nye reise var Noosa. Da vi ankom bussterminalen husket jeg plutselig dette stedet. Av en eller annen grunn hadde det satt seg i minnet da jeg og Siv Lene reiste forbi for aa bli tomatplukkere. Saa her var jeg altsaa igjen, bare denne gangen skulle jeg gaa av bussen og vaere her for en stund. Og denne gangen regnet det. Det regnet, og vi hadde ikke noe sted aa bo. Slik er det aa vaere backpacker, noen ganger tar vi ting litt paa sparket. Var det en lur avgjoerelse?? Ja, jeg vil si det. 30 minutter senere gikk vi inn i rom nummer 23 paa Koala Beach Resort, vaart hjem for de neste to ukene.

Det foerste vi moette var fire blide englendere som plutselig innsaa at hotell-liv i Australia blir litt dyrt i lengden. De synes det var rart aa dele rom med noen andre enn seg selv, mens jeg og Charlotte syntes det var helt deilig aa plutselig ha 24 mindre mennesker i samme rom. Hurra, bare fire andre! Om jeg var like glad den natten er en annen sak. Rundt totiden ble vi vekt av et rabalder uten like. Guy sto og lo, Kris kverrulerte og Mike sto og hylte: why are you always picking on me. Den eneste som vi ikke la merkte til var Fraser, som foroevrig var den mest rolige av de fire nye romkameratene vaare.

Foelgene morgen vaaknet jeg til saar hals. Ah, supert, skulle jeg bli syk ogsaa naa? Ikke nok med at Charlotte nesten ikke kunne gaa paa benet sitt paa grunn av et betent insektbitt, men saa skulle jeg bli sengeliggende i tillegg. Og det ble jeg. Etter noen dager hadde halve siden av halsen min blitt tettet igjen paa grunn av hovenhet, og bare det aa snakke var en pinsel. Det aa svelge ville jeg ikke gi en tanke en gang. Jeg gikk til innkjoep av lettere dyrt bakteriedrepende gurgemiddel, og haapet paa at det skulle hjelpe. Det gjorde det ikke, til min store skuffelse. Men de billige innkjoepte repsilsene gjorde undermidler! Etter bare et par timer med aa sutte paa pastiller foelte jeg meg mye bedre, og snakkesystemet var i gang igjen. Yess! I was back on track!

Og jammen saa ble jeg house keeper i den lille perioden vi var i Noosa. Charlotte og jeg jobbet 2-3 timer hver dag i en uke for gratis seng og middag, riktignok en daarlig middag, men det var da litt vomfyll om ikke noe annet. Resten av dagen spilte vi enten kort sammen med vaar nye romkamerater(som foroevrig er en fryd for et pikeoeye), laa ved et heller nydelig basseng, vinsusshoppet, eller det beste av alt: slafet paa stranden. Kan vel livet bli bedre enn det?? Nei, jeg trodde ikke det! jammen ble det da noen turer ut paa byen ogsaa, uten aa bruke saa mye som en dollar. Vi jenter har virkelig noen fordeler av og til altsaa!

Etter litt over en uke med aa legge sengetoey paa senger, dro vi videre paa kanosafari. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om den jeg. En saa herlig tur vet jeg ikke om jeg har hatt. Vi hadde perfekt vaer, ikke stekende sol, men heller ikke overskyet, helt nydelig natur, og godt selskap. Turen var virkelig en fryd for sjelen. Den foerste dagen padlet vi rundt en time oppover den ene elven, foer vi snudde og pakket kanoene for aa finne campen. En del timer senere var vi gode og mette, og satt rundt et bord og skravlet med vaare nye venner, foer vi tok kvelden og la oss for aa sove i teltet. Ogsaa kom morgenen og vi skulle padle videre oppover Noosaelven. Den nydeligste elven jeg noen sinne har sett. Helt speilblank, ikke bare paa grunn av stillestaaende vann, men ogsaa paa grunn av treoljen som laa paa overflaten. Dersom vi tok et bilde av traerne og dets speilbilde, og snudde bildet opp ned, var det nesten umulig aa se hvilken av sidene som var vannet og de ekte traerne. To timer senere fulgte atter to timer oppover en sti, foer vi kom til en sanddyne. Og om det var vakkert, WOW sier jeg bare. Sjekk ut noen facebookbilder jeg har, saa skjoenner dere hva jeg mener!

De tre dagene paa kanotur var virkelig herlige. Og da den var over maa jeg innroemme at jeg var temmelig lei meg. Jeg skulle gjerne padlet i flere uker til dersom jeg hadde mulighet til det! Men, life must go on, og vi hadde Fraser Island i vente.

Vi ankom Rainbow Beach to dager før vi skulle til Fraser, og vi tenkte å benytte anledningen til å kontakte noen hjemme. Men den gang ei. I Rainbow Beach fantes ingen signaler på mobilen. Da vi spurte om det fantes noen i nærheten lo de bare og sa: nei, dersom du ikke vil reise 9mil ut av byen da. Eh, nei, det ville vi ikke. Så da fikk vi bare godta at vi levde uten kontakt med omverdenen. Eller nesten, vi hadde jo tross alt 20 gratis minutters internett hver dag.

Og så kom dagen vi skulle til Fraser Island. Mandag 26. februar. Etter en timestid med pakking og nøye studering av bulker og riper på bilen vår, satte vi i gang. Vi var en gruppe på 11 mennesker inne i den lille jeepen. Trangt, men gud så gøy vi hadde det. Det tok oss ikke mer enn ca 20 minutter på øya før vi møtte på problemer. Den høyre frembramsen vår manglet en skrue. Typisk. Den hadde vi klart å kjøre av ett eller annet sted. Men vi kom oss da frem til en liten landsby og fikk ringt selskapet. Da fikk vi beskjed om å vente, for vi skulle få ny bil. Så mye til å se Lake McKenzie denne dagen. Etter et par timers ventetid kom endlig redningen, og vi kunne pakke om og begi oss på et nytt forsøk. Siden vi hadde mistet såpass mye tid, reiste vi derfor til Lake Wabby, en helt grønn innsjø hvor det visstnok skulle være catfish. Jeg så ingen, men vi bega oss alle ut ii vannet, og jeg skal love dere at det var godt og varmt!

Da vi hadde fått somlet oss tilbake til bilen gikk turen til campingplassen. Blide og fornøyde begynte vi å sette opp teltene, og å lage mat. Og så skjedde det morsome. Plutselig ble alle bildene mine slettet fra kameraet mitt. 500 bilder borte, helt uten videre. Eh, javel tenkte jeg. Hva skjer nå?? Kameraet ble pusset og restartet, men var like tom for bilder. Resten av turen brukte vi bare Charlotte sitt kamera.

Neste morgen, etter en times feilkjøring, på grunn av Lars`dårlige kartlesing stod vi endelig foran Lake MKenzie. Foran oss lå det helt hvit sand, og het krystallblått vann. Midt inni ingenmansland dukket det opp et lite stykke paradis, hvor vi tilbrakte noen herlige timer. Desverre måtte vi videre til neste sted, som vi forresten ikke dro til allikevel på grunn av dårlig vær, som ijgen forsvant etter ca en time, så vi kunne faktisk dratt dit allikevel. Nok om det. Vi kom frem til Abourginerleiren som skulle være hjemmet vårt for natten. Mat ble lagt og fortært, og litt utpå kom Abourginern med Didgeridoos til oss. Etter litt ufrivillig kranglig med han fikk jeg det da til slutt til, og ut kom det da noen rare lyder. Da han gikk igjen begynte festen for fullt, og goonbagen ble tatt frem. Det vil si den billige vinen. Æsj. Men vi drakk det da, og en ting sier jeg bare; det skal ikke skje igjen, hvertfall ikke ofte. Vi har vel egentlig drukket en del goon etterhvert som tiden har gått, men det smaker jo ikke særlig godt, så i fremtiden skal jeg holde meg til noe annet. Øl foreksempel, som jeg forøvrig er meget stolt av meg selv for å ha lært meg å drikke!

Og så kom vi til veiens ende her også, og vi måtte begi oss på vei tilbake. Etter at Lars, vår særdeles uforsvarlige sjåfør hadde kjørt forbi det stedet vi skulle innom, råkjørt litt med alle 11 i bilen, stoppet vi for å ta noen siste bilder på øya. Charlotte og jeg hadde nesten vår egen fotoshot før vi dro videre. Vår siste kveld samlet på hostellet endte visst med litt goon den også. Goon og kortspill, og masse latter.

Også reise vi videre til Airlie Beach, hvor vi var en uke før vi kunne stige på seilbåten til Whitsundays. En uke med regn, regn og atter regn. Og da snakker jeg ikke om småregn, men pøsende regn som gjør deg kliss våt etter bare et par sekunder. Gud, hvor jeg hater regn! Men, vi hadde det mye moro for det! Karaoke, holding av slanger, barkvelder, og selskap av gode venner. Og så kom fredagen og vi begynte seilturen vår. Den var fantastisk, selv om vi hadde dårlig vær. Ute på sjøen var bølgene så store at de holdt på å dra oss ut i vannet, der vi satt på den ene siden av båten. Det var en utrolig opplevelse. Vi fikk også snorklet mye, noe som var en opplevelse i seg selv. Jeg skal helt klart ta dykkersertifikat en gang!

Da de tre dagene med seiling var omme vendte vi nesen nedover mot Brisbane igjen. Veiene opp til Cairns var stengte på grunn av oversvømmelse, så vi hadde bestemt oss for å dra nedover igjen til været ble bedre. Etter tre dagers roadtrip med en alt for liten bil var vi altså atter en gang i Brisbane, en måned etter vi angivelig hadde forlatt byen for godt..

 

Brisbane: november og desember 2008 + den foerste uken i januar 09.

8.01.1009

Her kommer en etterlengtet oppdatering. I stedet for aa skrive om dag til dag, har jeg skrevet velig kort om alt jeg har gjort og opplevd i denne perioden. Skulle jeg skrevet dag for dag ville det gaatt enda noen maaneder tror jeg, i tillegg til at jeg ikke husker saa godt som aa skille dagene fra hverandre. Men naa kommer hvertfall en oppdatering, og endelig er jeg up-to-date paa bloggen min.  *Kristin*

Etter Bundaberg gikk turen til Brisbane. Toget gikk ved femtiden om morgenen, og baade jeg og Siv Lene var klare for aa komme oss unna den gudsforlatte byen. Halv ti ca var vi fremme i Brisbane, byen som skulle vise seg aa bli mitt nye hjem for de to foelgende maanedene.

Den foerste uken i brisbane gjorde vi heller lite. Vi fikk oss halvveis jobb. Naa skulle vi bli doer til doer selgere. Juhuu! Snart skulle pengene stroemme inn paa kontoen, og Siv Lene og jeg skulle bli rike. Innbilte vi oss selv hvertfall. Vi vandret ganske mye rundt i sentrum, og allerede da fant jeg ut at jeg liker Brisbane. Det er en by med 1.6 millioner, men inntrykket er ingen storby saadan. I tillegg har byen masser av klesbutikker, med utrolig fine OG billige klaer. Masser av klaer over alt, som oss jenter kan gaa aa sikle paa! Og ikke nok med det, midt i gaagaten er det en smoothiebar, som lager verdens beste smoothier. Kan man oenske seg noe mer??

Vel, etter en uke paa Cloud Nine, vaart foerste hostell, hadde jeg faatt nok av akkurat det hostellet. Det hadde et lite, trangt kjoekken, uten noen steder aa oppbevare mat, da alle steder var okkupert. Det laa doede kakerlakker paa kjoekkengulvet, rommet vaart stinket sur taafis og det som vaerre er, og sist men ikke minst: den siste natten vaaknet jeg opp til to homofiles elskovsakt, i oeverkoeyen ved siden av meg, paa et timannsrom. En heller lykkelig Kristin sjekket ut en torsdag morgen, og inn til Brisbane City Backpackers, kanskje 70 meter lenger opp i gaten.

Ogsaa ble jeg doer til doer selger. Og hva var det jeg skulle selge? Jo, elektrisitet. Mine dager skule naa bestaa av aa banke paa folks doerer og tilby de hele 4 % rabatt paa elektrisiteten sin, dersom de byttet selskap til Integral Engergy. Foer vi begynte tenkte jeg og Siv Lene at 4-5 salg om dagen, det skulle vi lett klare.. Eh.. Som regel gikk det i 0,1 og 2 salg. Kanskje 3 innimellom, dersom vi var heldige. Salgsjobb er virkelig ikke min greie. Det aa pushe seg innpaa folk har jeg aldri likt, og naar de jeg snakket med sa nei, saa godtok jeg det. Kanskje ikke saa rart jeg ikke fikk saa mange salg. Jeg skal ogsaa inroemme at arbidsmoralen ikke alltid var paa topp. Av og til hendte det at jeg moette Siv Lene i en park for noen timer, og en av hennes siste dag gikk vi bort til et kjoepesenter. Der gjorde vi narr av morsomme poteter, proevde rare solbriller, og sist men ikke minst, spiste GODE smultringer fra Donut King. Det foelgte ogsaa masse morsomheter med jobben, selv om det ikke var i det vi gikk og banket paa doerer.

I loepet av den tiden jeg jobbet for Smart Group, har jeg moett masser av herlige mennesker. Blant annet manageren vaar, Nick. En dag kjoepte han subway til meg og Siv Lene, bare fordi han ikke likte at vi spiste gulrot til lunsj. Ogsaa Lewis. Lewis, en person jeg aldri kommer til aa glemme. Han er 18 aar, full av sjarm, og sexfiksert som faa. Ofte fikk vi hoere om hans erfaringer og erobringer av eldre damer, og utallige ganger har han spurt meg om jeg vil kysse han. Han er virkelig noe for seg selv. Hver dag kunne vi satse paa aa faa et kompliment av han. Enten om vaar glatte hud, rette naturlige haar, smilet, et eller annet. Alltid kom han med en kommentar som gjorde dagen med ett mye bedre. Til tross for sine 18 aar, og sin umodenhet, er han virkelig en engelsk gentleman. Jeg er sikker paa at han kommer til aa gjoere en jente veldig lykkelig i fremtiden, bare han faar noen aar paa seg. Oh dear- is that acceptable. Der har vi Lewis. Og Letti, eller Laetitia som hun egentlig heter. Verdens mest soeteste jente fra frankrike. En jente som snubler utallige ganger bare hun gaar bortover en rett gate, og som saa godt som alltid snublet seg ut av vanen naar vi skulle jobbe. Og  som virker saa utrolig lost, men som er saa utrolig smart. Jeg har blitt veldig glad i Letti, og jeg kommer til aa savne alle morsomhetene og blondevitsene hun har laert seg her i Australia. Det er virkelig en jente med stort hjerte.

Tiden her i Brisbane har vaert veldig fin, og den har gaatt veldig fort. Vi har jobbet, spist, ledd, festet sammen med kollegaene vaare, vaert statister til en trailer, hvor vi ble sminket og kledd opp i 60tallsklaer, tilbrakt litt tid paa stranden, som riktignok ikke er en ekte strand, men en veldig fin falsk strand saadan, OG jeg har sett rugbyfinalen mellom Australia og New Zaeland. Vi har tilbrakt uttallige timer opp og ned gaagaten, samt paa kjoepesenteret Meyers og jeg har sett min aller foerste Australske storm. Vi har kjept masser av smoothier, og spist uttallige gulroetter og kinamatbuffeter. Middagene vaare har ogsaa for det meste bestaatt av spaghetti, spaghetti, spaghetti og enda mer spaghetti. Men, vi har ogsaa kost oss en del med Doritos, dvs. verdens beste nachos! Jeg har ogsaa funnet ut at isen her i Australia er veldig god, selv om jeg har spist overraskende faa av de. Og en ting til jeg har gjort utrolig mye her i Brisbane, som antakelig er det jeg har gjort mest her. Jeg har gaatt. Gaatt til kontoret, fra kontoret, opp og ned gater med masser av store, skumle hus jeg ikke har turt aa banke paa, gaatt til sentrum, gaatt fra sentrum, hit og dit og frem og tilbake og enda litt til. Jeg tror faktisk jeg har gaatt mer i disse to maanedene enn jeg har gjort tilsammen i de siste fem aarene, og det sier jo sitt.

I desember reiste Siv Lene hjem igjen. Tidlig tirsdag morgen sa vi ha det, foer hun forsvant ut av rommet. Det var rart, det var trist. Naa var jeg plutselig igjen alene. Helt alene paa den andre siden av verden, bare meg. Eller, helt alene igjen ble jeg jo ikke. Charlotte kom i november, og hun var der fremdeles. Vi har blitt veldig gode venner, hun og jeg, og vi har bestemt oss for aa reise sammen en stund fremover. Jeg tror ogsaa at paa grunn av Charlotte saa ble ikke Siv Lene sin hjemreise saa trist som jeg hadde forventet, selv om jeg savner Siv Lene i ny og ne. Paa en maate er jeg ogsaa litt glad for at hun dro, for da faar jeg utfordret meg selv litt. Det er ikke en selvfoelge at det er noen med meg hele tiden, og da maa jeg gi  mer av meg selv. Jeg haaper at jeg kommer til aa vokse masse paa det, noe jeg tror jeg kommer til aa gjoere. Jeg foeler allerede at jeg har laert masse siden jeg kom ned hit, og jeg gleder meg til aa se hva som skjer videre, selv om jeg naa tviler paa at jeg blir her til mai. Men jeg tar en dag av gangen. Ingen vits i aa ile inn i noe, jeg vet at de hjemme er der naar jeg kommer hjem, uansett naar det blir, og det er veldig, veldig betryggende!

Min bosituasjon her i Brisbane vil vel heller sjokkere mange. I nesten to maaneder har jeg bodd paa et 30 mannsrom, uten aircondition. Ja, det hoeres sproett ut, men dette har altsaa vaert mitt hjem. Og Selv om det virker helt forferdelig, har det vaert langt fra det.Det er faktisk dette rommet hvor folk har vist mest respekt for hverandre. Ingen mennesker som bare skrur paa lyset midt paa natten, ingen som spiller hoey musikk sent om kvelden, ikke noe braak, og ikke minst: ingen elskovsakter midt paa natten. Jeg kan vel ogsaa si at jeg har hatt en av rommets beste senger. Rett under en av de faa viftene som faktisk finnes i rommet, der har jeg vaert. Alltid like fornoeyd hver kveld jeg har gaat til sengs, fordi jeg har kunne kjenne en god bris saa godt som hele tiden. I tillegg har jeg moett masser av herlige mennesker i dette rommet. For eksempel to gutter fra Skottland, som har vaert der nesten like lenge som meg. Som etter en stund ble en del av tilvaerelsen vaar i Brisbane, som bare hoerte til der. De er borte naa, og det er veldig rart aa se at det plutselig er noen andre som er i sengene deres, og ingen skotter lenger som spoer hvordan vi har det. Rett foer jul kom det en kanadier, Brandon, inn paa rommet. En 19aaring, som ikke hadde noen bekymringer i hele verden. En som klarte aa blakke selg helt paa litt under en uke, og som klarte aa bli kastet ut fra hostellet, med ingen penger, bare fordi han ville hoppe ned fra taket i bassenget en gang til. Naa er han visstnok i Noosa sammen med en gutt til som ble kastet ut. Der bor de paa stranden i et telt, fordi de ikke har penger til hostell. Jaja, de faar da hvertfall proevd ut backpackertilvaerelsen, og det aa ikke ha noen penger!

Bursdagen min feiret jeg sammen med Charlotte, og mange andre fra jobben. Den kvelden var det julefest, saa vi dro like greit dit, selv om verken jeg eller Charlotte jobbet der lenger. Sjefen min sa at vi begge var hjertelig velkomne, og ble kjempeglad da han saa oss. Tim og noen andre satte i gang og synge bursdagssang til meg, noe jeg fant litt flaut men utrolig koselig. Jeg fikk ogsaa gratis drinker hele kvelden, siden det var bursdagen min. Det var en veldig morsom kveld, og jeg maa si jeg saa utrolig bra ut. Charlotte sminket meg, hun er verdens beste til aa legge sminke, ogsaa hadde jeg en svart enkel kjole med blatt silkebaand rundt livet, en svart snerten veske, og fine nye hoeyhelte sko. Paa min 20. aarsdag ble jeg plutselig en dame.

Julen var ganske saa anderledes i aar, og ble ikke slik som verken jeg eller Charlotte hadde forestilt oss. Vi feiret paa hostellet, bare hun og jeg. Vi lagde oss biff, med bearnaisesaus og stekte poteter og groennsaker. Til drikke hadde vi noe sa fancy som iste. Vi spiste paa soltaket, og saa ut over hele “Brisbane by night”. Det er en utrolig fin utsikt, og vi hadde den helt for oss selv. Vi var veldig heldige, vi hadde akkurat spist opp maten, skravlet en liten stund, og saa begynte det aa regne. Masse. En kjapp oppvask, og vi gikk ned til rommet vaart. Der spiste vi litt sjokolade til dessert, foer jeg kunne aapne pakken hjemmefra. Jeg aapnet den, og ut stroemmet det masser av smaagaver. Mamma er alltid saa omtenksom. Det var pakker fra alle dyrene og de hjemme. Penger, vesker, norsk melkesjoklade, julegodterier, boeker, og sist men ikke minst, julehilsener! resten av kvelden feiret vi ganske stille. Charlotte aapnet sin gave, og ellers skravlet vi bare hele kvelden, i vaart 30mannsrom.

Nyttaar skulle vi egentlig paa en privat fest sammen med Tim, Letti og masse andre. Men slik ble det ikke. Plutselig ble vi ringt opp og anbefalt aa ikke komme dit, da det var en doed fest. Derfor feiret vi foerst utenfor hostellet sammen med de skotske vennene vaare. Vi snakket masse, lo masse og drakk vin ut av intet mindre enn kaffekrus.

Deretter gikk vi bort til South Bank for aa se paa fyrverkeriet, noe som skuffende nok var helt elendig. Fyrverkeriet i Elverum er MYE bedre, noe som burde si sitt da Brisbane faktisk er en stodby. Litt skuffet gikk jeg og Charlotte videre til casinoet, hvor vi moette Tim, Jamo og Letti. Vi var der en liten stund, og jeg maa paapeke uten aa bruke noe penger, foer vi gikk videre til en bar hvor vi danset litt og hadde det koselig. Baren stengte rundt halv fire, saa da bestemte jeg og Charlotte oss for at vi ville ha mat, og dermed gikk turen videre til McDonalds. Gode gamle Mc’ern, hva ville vel verden vaert uten den?? Kanskje en time senere endte min nyttaarsfeiring. Tim og Charlotte ville feste videre, mens jeg hadde faatt nok. Og slik endte aaret 2009 og begynte 2009.

Vaare siste dager i brisbane har vi ikke gjort saa mye egentlig. Charlotte har vaert en del sammen med Tim, de er blitt litt smaakjaerester, og jeg har bare slappet av. vaert en god del paa internett, sett paa klaer jeg naa ikke har raad til lenger da jeg snart er blakk, igjen. Det har vaert noen dager paa stranden, og vi har enelig kjoept billett ut fra Brisbane. Saa i morgen reiser vi videre. Det skal bli godt, men samtidig blir det ogsaa trist. Jeg liker Brisbane, jeg har hatt masse gode stunder her, men jeg foeler at jeg er klar for aa reise videre naa og oppleve noe nytt. Det er paa tide aa la eventyret fortsette!

 

Bundaberg 30.10-5.11 2008.

Torsdag 30.10. “So here we are”

Da vi ankom Bundaberg hadde vi ingen anelse om hva som skulle moete oss. Vi steg ut av bussen, og det eneste vi saa var veier. Lange, brede veier, i et ellers saa flatt landskap. Det hele minnet egentlig om en oede by i USA. Og da var det bare aa begynne aa gaa. Hostellet maatte da finne seg et eller annet sted. Og det gjorde da det. Etter en god del gaaing, litt veidireksjoner og masse svette var vi der. Vi kom paa et seksmannsrom. Vanligvis ville det bety med tre koeyesenger, men ikke her. Her var det to trippelkoeyesenger. Ja, med tre senger over hverandre. Jeg maa si jeg lo litt da jeg foerst saa dem. Etter aa ha faat satt i fra oss tingene gikk vi ned igjen til resepsjonen og spurte etter jobbmuligheter. Ikke noe problem, vi kunne begynne allerede paa fredag hvis vi ville. Straalende fornoeyde betalte vi for en hel uke, og tenkte at dette skulle gaa fint.

Fredag 1.11 “Vi liker alle tomater..”

Opp klokken halv fem. Klokken fem gikk bussen vaar til tomatfarmen. Etter kanskje 20 minutters kjoeretid var vi framme. Det eneste va saa var tomatplanter. Tomatplanter i alle retninger. Vi ble moett av en kjempesur dame, som verken oensket oss velkommen, eller gjorde noe tegn paa aa forklare oss hva vi skulle gjoere. Vi fikk det da ut av noen til slutt. Vi fikk utlevert massevis av boetter paa rundt 13liter som vi skulle fylle opp. Naar en boette var full, skulle vi sette merketagen vaar paa den, og fortsette med neste boette. Hu og hei, naa skulle det plukkes. Og om vi plukket. Vi plukket hver eneste lille tomat vi saa, som kunne ha en liten antydning til roedhet i seg. Etter tre timer hadde vi bare plukket rundt 7 boetter hver. Tre timer i solsteken, med den vaerste hodepinen som kunne tenkes, og saa hadde vi bare plukket noen faa boetter. Dette ble det da ingen penger av?? Sure og grinete fortsatte vi aa plukke etter lunsj. Naa plukket vi bare de tomatene vi saa, i stedet for aa gaa gjennom plantene grundig. I tillegg plukket vi flere groenne tomater, enn det vi hadde gjort tidligere. De siste timene snakket vi ikke til hverandre. Vi plukket  hver for oss og hadde det daarligste humoeret noensinne. Begge utrolig irriterte paa den andre, som om det var den andres feil at det var varmt, og at vi var elendige tomatplukkere. Etter tilsammen litt over fem timer med plukking var vi ferdige. Hele 20 dollar var tjent. Det tilsvarer 100 norske kroner. Det var saa vidt det dekket bokostnadene vaare. Senere paa dagen bestemte vi oss for aa slutte. Det var helt klart ikke verdt det. Det var rett og slett slaveri. Resepsjonisten ble regelrett pottesur dfa vi sa det til henne. Hun saa paa oss som om vi var de vaerste bortsemte drittungene, som ikke taalte aa faa litt skitt paa fingrene. Henne om det. Jeg var bare utrolig glad for at jeg ikke maatte slite meg gjennom en slik dag en gang til.

Loerdag til onsdag 2-5.11 “Skal vi spille kort, sa du?”

Den neste tiden i Bundaberg ble det ikke gjort saerlig mye. Aktivitetene i Bundaberg var minimale, saa da jeg og Siv Lene oppdaget at det fantes et kjoepesenter ble vi mer eller mindre overlykkelige. Alle butikker ble utforsket og klaer ble proevd, opptil flere ganger. Ellers tilbrakte vi mye tid paa hostellet, sammen med noen koreanere vi moette. De hadde faat sparken. Loerdag hadde det regnet, saa de bestemte seg for aa ikke jobbe. Litt senere paa dagen hadde mannen i resepsjonen stormet inn paa rommet deres og skreket at de var sparket. De virket egentlig lettet over det, noe jeg meget godt kan forstaa. Saa da vi ikke var paa kjoepesenteret spilte jeg og Siv Lene kort, enten for oss selv, eller sammen med koreanerne. Tiden gikk da hvertfall fremover! Den ene morgenen vi satt og spilte for oss selv kom “Joey” bort til oss. Han lunne ikke vaere med aa spille kort, men satt de i godt over en time og skrevlet med oss om blant annet Norge, og levestandarden der. Jeg tror nesten han ble forelsket i det han hoerte, for han fikk plutselig lyst til aa reise til Norge og bo der. Plutselig tok han frem lommeboken sin, og dro ut to sedler, ogsaa var jeg 5000 koreanske penger rikere. Han ville at vi skulle ha det sa han. Et lite minne om han. Tilbake fikk han noen norske mynter fra oss, noe han satte stor pris paa.

Til tross for at vi ikke gjorde saa mye i Bundaberg, gikk tiden forholdsvis fort. Men jeg maa inroemme at jeg var veldig glad den siste kvelden vi var der. Ingen flere oede gater, kakerlakker (!) som plutselig flyr inn mens du spiller kort, eller gekkoer paa veggene og i taket. Nei, Bundaberg er helt klart ike verdens navle!

 

Hervey Bay 28-29.10.2008

Tirsdag 29.10 “Time to move on”

Klokken 10.30 gikk bussen vaar fra Byron Bay. Siv Lene og jeg hadde blitt enige om aa jobbe litt, saa vi satte hodet videre mot Bundaberg, hvor planen var aa bli tomatplukkere. Det eneste aberet var at vi fremdeles ikke hadde faatt noe sted aa sove enda. Etter som dagen gikk hadde vi fremdeles ikke fatt noe hostell aa tilbringe natten, og man kan godt si vi begynte aa bli en smule nervoese. Klokken 20.15 ringte vi derfor YHA-hostellet i hervey Bay. Kanskje de hadde en seng til oss? Og det hadde de. Vi hoppet derfor av bussen i Hervey Bay, hvor vi ble mottatt med en bil som ventet paa oss. Ikke nok med det, naar vi kom fram til hostellet fikk vi hver vaar velkomstdrikk. Vin eller oel da jenter?? Eh, limonade takk? Og det fikk vi! Den smakte utrolig godt etter en lang busstur. Og sist men ikke minst, vi hadde faatt et dobbeltrom til vanlig pris! Gjett om jeg elsker dette hostellet. Kunne vaert her for alltid, nesten. Jeg sov utrolig godt denne natten.

Onsdag 29.10 “Whale-watching”

Siden det var saa billig for dobbeltrom betalte vi like gjernoe for to netter. Et dobbeltrom til vanlig pris er ikke noe man kommer over som backpacker. Heller tvert i mot. Saa da ble vi en dag til. Selve Hervey Bay er ikke saa veldig mye aa skryte av. 15 minutter unna hostellet var det et lite kjoepesenter, og det var det. For aa faa tiden til aa gaa bestemte vi oss for aa dra paa Whale-watching. Vi ble plukket opp med buss, og satt av ved baaten, hvor vi maatte betale en ganske saa hoey sum penger. Etter en halvtimes tid med kjoering hadde vi fremdeles ikke sett snurten til noe havdyr, og jeg begynte aa uroe meg for at vi hadde kastet bort masse penger. Jeg bestemte meg derfor at hvis vi ikke saa noen hvaler eller noen andre havdyr, skulle jeg spise opp alle kakene deres. De var nemlig gratis. Heldigvis saa slapp jeg det, for det var veldig mange kaker. Etter kanskje en times tid, saa vi den foerste hvalen. Og det ble ikke den eneste. I loepet av turen saa vi 6-7 hvaler, som drev rundt baaten vaar hele tiden. Ikke nok med at vi ble underholdt med hvaler, men vi bl underholdt med noen ganske rare mennesker ogsaa. Jeg vet ikke hva det er med meg og Siv Lene, men av en eller annen grunn saa tiltrekker vi oss rare mennesker paa slike utflukter. Dene ene av dem var en mann i rosa skjorte, som loep som en gal hit og dit for aa faa med seg hver eneste lille bevegelse hvalene gjorde. I det ene oeyeblikket hadde hen et utrolig bra speilreflekskamera, og i det andre oeyeblikket sto han og filmet med et videokamera. Jeg tror ikke han hadde en pause paa hele turen. Den andre var en mann med datteren sin, som plutselig kommer bort til meg mens jeg staar og tar noen bilder. Av en eller annen grunn var han veldig fascinert av digitalkameraet mitt, som faktisk er et helt vanlig digitalkamera. Noe visstnok datterern skulle faa til jul. Dette var noe hun hadde bestemt. Etter noen minutter hadde jeg faatt servert hele livshistorien hans. Det mest tragiske var at han kom fra England, og spurte meg om hvor Norge laa.

Tilbake paa hostellet proevde vi igjen aa finne et bosted i Bundaberg. Denne gangen fikk vi treff. Hostell ble booket, det samme med bussbilletten videre. Naa skulle vi tjene oss litt penger, trodde vi!

 

Byron Bay

Fredag 24.10 “Haarspray”

Rundt ti-tiden ankom vi Byron Bay. Det foerste som slo meg om denne byen var hippiestil. Hvor enn jeg saa var det mennesker med dreads, fargerike vide klaer, en piercing her og der, de uunngaaelige taa-skoene som ogsaa kalles thongs, og sist men ikke minst med et surfebrett i hendene. Foersteinntrykket mitt av Byron var en rolig by, hvor mange lever i sin egen lille verden. Surfelederen som var med oss, Chaplin, passet perfekt inn. Etter aa ha handlet inn litt snacks gikk jeg og Siv Lene paa stranden. Surfebrett og vaatdrakt sto til vaar dispensasjon for tre dager, men i dag sto vi over. Naa fristet det mest aa ligge og slappe av paa stranden. Og om vi slappet av, etter kanskje ti minutter sov vi begge to under solsteken, noe som foroevrig er noe av det mest behagelige som finnes, farlig eller ikke.

Halv aatte var det grilling paa hostellet. Det var baade poelser, noe karbonadeliknende greier, hjemmelaget potetsalat og vanlig salat. Nam nam. Nar maten var fortaert skulle jeg egentlig vaere med Kim og Jacqueline ut, men det ble ikke slik. Oeynene mine ville noe helt annet, saa mens jeg gjorde meg klar for kvelden maatte de skuffet innse at slaget var tapt, og de gikk ut alene. To timer senere vaknet jeg av et geidgent sptetakkel i rommet. Det var en opproert Kim som sto og diskuterte med fire av de andre vi delte som med (jeg maa nevne at til sammen var vi ni jenter paa rommet vaart). Noen hadde nemmelig brukt haarsprayen til Kim, og lagt den paa gulvet, i stedet for aa sette den paa plass. Dramaqueen som Kim noen ganger kan vaere, skrev hun en lapp til dem rett foer hun gikk til sengs, om at neste gang fikk de spoerre. Det var da de andre kom inn igjen alt begynte. De fant lappen hennes, og det broet ut full krig i rommet. Ingen av de fire jentene ville inroemme at de i det hele tatt hadde brukt haarsprayen hennes, enda mindre slengt den igjen paa gulvet. Saa da stod fem jenter og hylte og skrek, og ingen av dem ville bite i det sure eplet ved aa gi hverandre en unnskyldning. Til slutt gikk de fire jentene ut igjen, og jeg kunne legge meg til aa sove atter en gang. Heldige Siv Lene sov gjennom hele scenarioet.

Loerdag 25.10 “Ladies Night”

En ny dag, med sol og fint vaer. Jeg og Siv Lene hadde egentlig tenkt til aa ta en tur paa stranden i dag, og ta i bruk vaare fantastiske surfekunnskaper. Det ble ikke slik. I stedet gikk vi paa shopping. Shopping etter en fin topp til hver av oss, som vi kunne bruke senere paa kvelden, da vi skulle ut sammen med Kim og Jacqueline. Det skulle vise seg enklere sagt enn gjort. Vi vandret opp og ned gatene og inn og ut av butikker, men vi fant ikke en eneste fin topp. Til slitt ga vi opp, Byron Bay er tydeligvis ikke det stedet men skal handle festklaer. Men, vi fikk da noe ut av det, jeg kjoepte med en shorts, og Siv Lene en bukse og en fin t-skjorte.

Da vi kom tilbeke til hostellet bestemte jeg meg for aa bli med Kim og Jacqueline og surfe litt. Siv Lene skulle skrive brev, saa hun ble igjen. Da vi kom saa langt som aa ligge paa brettet i vannet var det bare en vesentlig ting som manglet: boelgene. I gaar hadde det vaert masser av store boelger, og i dag var det ingen. Bare noen fisleboelger som ikke tok oss med innover mot land. Men, mens vi padlet litt utover i jakt paa boelgene dukket det op et lite vesen fem meter unna meg. Det var en delfin. En delfin, delfin, DELFIN. Selv om jeg bare saa den hoppe en gang foer den forsvant i havdypet, var det helt klart dagens hoeydepunkt. En delfin!

Senere paa kvelden var det tid til aa gaa ut, paa et sted som heter Cheeky Monkeys. Der startet vi kvelden med middag, foer vi ble underholdt av mannlige amatoerstippere. Vi fikk alle en god latter der. Jeg maa si at jeg ikke var i helt festhumoer i kveld, saa jeg var ganske glad da kvelden var over. Tid for tannpuss, dyne og en god natts soevn!

Soendag 26.10 “Ville De ha litt sand sa De?”

Dagen begynte med at jeg og Siv Lene gikk paa butikken og kjoepte med oss litt snacks. Det var tid for stranda! Da vi kom fram fant vi oss en fin liten sandflekk, passe unna menneskene rundt, hvor planene var aa ligge hele dagen. Kanskje femten minutter senere kom det en familie med strandtelt og la seg en og en halv meter unna oss. Og ikke nok med det, de la seg slik til at all sanden de maatte putte for aa holde teltet paa plass, blaste rett paa oss. I tillegg gikk de inn og ut av teltett, flyttet paa det utallige ganger, og fylte paa med mer sand. Saa da laa vi der da, og ble sandet ned i nesten en time, foer de endelig dro igjen, og vi kunne grave oss ut av sandborgen som hadde bygget seg rundt oss.

En god stund senere var nesten all snacksen fortaert, og det var paa tide aa faa i seg noe ordentlig mat. Saa derfor gikk vi til en restaurant, begge ganske lystne paa salat. Men, de kunne ikke gi oss noe salat, for klokken var halv fem. Av en eller annen merkelig grunn kunne de ikke servere salat mallom lunsj og middag, dvs mellom klokken fire og seks. Ingen unntak, for det ble for mye arbeit for kokkene. Saa da ble det halvtoerre kyllingvinger, og pommes frites med fiskesmak paa oss i stedet, med en dip til som smakte kjempe godt.

Resten av dagen har gikk ganske saa smertefritt og uten problemer. Vi spiste middag litt senere paa kvelden paa hostellet, skravlet litt, og kjedelige som vi en gang er, gikk vi til sengs.

Mandag 27.10 “Siste dag i Byron”

Det er ikke saa mye aa si om denne dagen. Vi gjorde egneltig lite og ingenting, med unntak av Siv Lene. Hun endret billetten sin hjem, saa naa er det helt klappet og klart, hun reiser hjem til jul. 11. desember forlater hun meg til fordel for kald vinter, julemat, julebrus og familiehygge. Og da blir ejg igjen her alene. ALENE. Jeg som ikke liker aa vaere alene en gang! Men, det skal nok gaa bra. Allerede naa har jeg noen andre aa feire jul med, saa haha til seg Siv Lene, jeg  fant en erstatter for deg like fort som du fant en for meg :p Neida, men det skal faktisk bli litt interessant aa reise litt alene ogsaa, ikke det at jeg tror jeg blir saa mye alene, for det er jo mennesker og backpackere over alt. Men naar man reiser for seg selv, kan man liksom tenke paa seg selv og kun seg selv og sine oensker, noe verken jeg og Siv Lene har kunne gjort paa en god stund naa. Saa Siv Lene, bare reis du! Du vet, det vil alltid vaere du och jag gumman, selv om vi er paa hver vaar side av jordkloden :)

 

SURF CAMP, Seven Miles Beach: 20-23 oktober 2008

Mandag 20.10. “Surf”s up”

Klokken 07.30 kjoerte bussen fra hostellet i Sydney, mot Surf camp og Seven Mile Beach. Siv Lene og jeg hadde snakket litt paa det, og vi hadde kommet fram til at det antakelig ikke ble noen surfing i dag. Vi tok grundig feil. Vi hadde saa vidt rukket aa komme oss ut av bussen foer vi fikk en vaatdrakt plassert i hendene. Det var ingen tid aa miste. Naa skulle det surfes!

En halvtime senere stod jeg smaafrossen ved havkanten med et 8,6 feet gigantisk Softboard i hendende. Bokstavlig talt er det nesten dobbelt saa stort som meg selv. Hele prestasjonen med aa komme seg fram til havkanten tok sin tid, brettet var akkurat litt for stort til aa baere det paa en lett maate, men naa var jeg da der. Surfelaererne loep rundt som gale, og Siv Lene og jeg kunne ikke ta oeynene fra den ene. Som regel ville dette bety at han var den hunken, men ikke i dette tilfellet. Neida, for hver gang han snudde seg med ryggen til, kom en stor og blek del av rumpesprekken hans fram. Nydelig! Siden vi ikke visste navnet hans, fikk han derav kallenavnet “Rompesprekken”.

Vi ble delt inn i grupper paa ti, som igjen fik hver vaar laerer. Gjett hvem Siv Lene og jeg fikk? Helt riktig, Rompesprekken, som foroevrig het Chris. han var hoey og tynn, hadde halvlangt haar bleket i masser av nyanser, og han liknet mer paa en boybandfigur enn en surfer. Men til tross for det foersteinntrykket jeg fikk av han, viste det seg at han var en kjempeallright fyr som kun lever for det aa surfe og “to catch the perfect wave”.

Prosessen med aa komme seg opp paa surfebrettet bestaar av tre deler. 1; aa padle og “push up”, 2; Back foot, front foot, og til slutt 3; stand up. Aller foerst oevde vi kun paa del 1, og det aa klare aa foelge med boelgen bortover. En time senere skulle vi faa proeve aa reise oss. Jeg var fit for fight, laa klar paa surfebrettet og bare ventet paa at boelgen skulle naerme seg. Chris gav klarsignal, og jeg begynte aa padle. Boelgen traff, og alt vi hadde laert stroemmet gjennom tankene mine. Push up, back foot-frot foot, og stand up. Og vips saa var jeg oppe, jeg stod! Nesten paa foerste forsoek! Jeg foelte meg som en mester, foer jeg to sekunder senere laa og kavet i vannet. Og vips saa var det gjort, jeg var frelst.

Tirsdag 21.10. “More surfing”

Foerste surfetime var klokken 9. Klokken 8.30 var det paa tiden a komme seg inn i vaatdrakten. Det var noe av det kaldeste jeg har opplevd paa lenge. Ute var det overskyet og kald vind, i tillegg til at vaatdrakten var vaat og KALD. Alle vaatdraktene hadde hengt i et toerkeskap over natten, men det hadde ikke hjulpet stort. Heldigvis var all pinslen over med ett vaatdrakten var ordentlig paa.

Ogsaa var det klar for dagens foerste leksjon. Det var to leksjoner hver dag, begge paa to timer. Disse var foer og etter junsj. Klar for ny giv trosset jeg vaeret og hoppet i vnnet. Og moro ble det da. Ferdighetene mine ble stadig bedre, hvis man ser bort i fra at nesten hver gang veivet jeg som en tulling med armene for aa holde balansen. Og nei, det er ikke slik det skal gjoeres. Egentlig skal man staa med skuldrene og armene fram, som en ninja, men av en eller annen grunn fant jeg ikke dette like lett. Saa da ble det enda mer veiving og balansering a la Kristin-style. Jeg stod da i det minste

Onsdag 22.10. “Den kaldeste oktoberdagen paa 65 aar”

Heldige med vaeret kan man ikke si at vi var. Ute var det kaldt og surt, og i perioder poeste det ned. Det fristet ikke mye aa hoppe ut i vannet i dag. Det fristet mye heller aa sitte met et teppe rundt seg og en god og varm te i haanden. Men jeg ble med. Boelgene var store og skummete, og plutselig begynte det aa piske ned regn. Det var i perioder jeg haddelyst til aa gi opp. Jeg slet nok som det var med aa holde hodet over ale boelgene som kom fykende innover, i tillegg til at jeg naa skulle faa regn piskende i ansiktet. Men heldigvis varte det ikke saa alt for lenge, og jeg ble med ett litt lettere til sinns. Saerlig glad ble jeg da jeg klarte aa svinge. Foerst til hoeyre, saa til venstre, og saa laa en stk blid kristin i vannet. Dagen var reddet, og alle tanker om daarlig vaer forsvant.

Torsdag 23.10. “Siste dag ved Seven Mile Beach”

I dag stod vi opp tidlig. Og da mener jeg tidlig. Klokken 06.30 stod de som gadd aa vaere med ved havkanten, klare for en siste innsats. Jeg var en av dem. I dag skulle vi klare oss selv. I dag skulle ikke laererne lenger hjelpe oss med aa finne boelgene og faa opp motet. Vi skulle bare leke oss i dag, ta i bruk alt vi hadde laert, og proeve oss fram. Det ble mest “nosediv” i dag, men moro var det likevel. For hvert fall desto sterkere opp igjen. Aerlig talt, jeg skulle da jammen klare aa faa noen bra boelger. Og det gjorde jeg. En av de siste jeg tok i dag var den beste paa hele surfekurset. Jeg stod godt over 10 sekunder, og var stolt som en hane. Surfng er og blir goey.

Etter andre leksjon spiset vi lunsj og pakket sammen det siste av tingene. Det var paa tide aa forflytte seg. De tre siste dagene av kurset skulle vaere i Byron Bay. Vi hadde et lite stopp i Sydney paa Scubar hvor vi spiste litt og tok farvel med alle laererne, foer vi som skulle ha 7dagerskurs satte oss inn paa bussen. Turen ville vare hele natten, og heldigvis klarte jeg i motsetning til Siv Lene aa sove nesten hele turen.

 

Sydney, 18-19.10.2008

Loerdag 18.10 “Time to say goodbye”

I dag var det paa tide aa si ha det til jentene. Det var litt trist, men vi har planer om aa treffes igjen senere. Saa da ble det ingen taarer eller klumper i halsen. Toget vaart til Sydney var kjempekomfortabelt. Vi hadde god plass, og koste oss skikkelig de timene det tok. Det gikk ikke saa veldig fort, men vi hadde ingen hast. Det er ikke saa mye aa gjoere i Sydney uansett. Saa da vi endelig kom fram gjorde vi ikke saa mye annet enn aa spise, sjekke internett, for saa aa legge oss til aa sove.

Soendag 19.10 “Bondi”

I dag hadde vi ingen planer overhodet. Derfor bestemte vi oss for aa ta bussen til Bondi Beach for aa bade og faa litt sol paa kroppen. Jeg tror vi dro igjen etter to timer. Jeg og Siv Lene er elendige strandmennesker. Aa bade er tusen ganger morsommere, med siden vi begge hadde med verdisaker maatte vi bade hver for oss. Og det er ikke saa moro igjen. Derfor gikk vi heller for aa spise litt mat, for saa aa gjoere lite og ingenting resten av dagen..

 

Tamworth 17.10.2008

Etter Cowboyskolen skulle vi vaere en natt i Tamworth. Vi klarte aa faa det til slik at Siv Lene og jeg kom paa rom med Charlotte*2, og Emma, de vi hadde blitt best kjent med paa skolen. Paa kvelden skulle alle som hadde vaerty med paa Cowboyskolen moetes ute og spise pizza. Men det skulle vise seg enklere sagt enn gjort, det fantes ikke nok sitteplasser til alle. Derfor ble vi delt. Den ene delen kjoepte pizza og tok den med til hostellet, mens vi andre dro paa en restaurantbar. Vi bestilte oss mat, og ventet. Og vi ventet og vi ventet. Nesten en og en halv time senere kom maten paa bordet. Eller, maten til alle, bortsett fra AnnaBelle. Maten hennes hadde de glemt aa lage. Og da den foerst kom smakte den regelrett vondt. Saa da vi alle var ferdige og gikk tilbake til hostellet maatte hun kjoepe med seg en pizza for aa bli mett. Heldigvis slapp hun da aa betale for den foerste maten.

Midt paa natten vaaknet jeg av at en jente vi delte som med kom inn. Klokken var rundt ett, og hun gjorde ingenting for aa vaere stille. Hun lo, og romsterte og plutselig kom en gutt inn og spurte om hva hun gjorde. De begynte begge aa le skikkelig, foer de forsvant. Da jeg likesaagodt var vaaken, bestemte jeg meg for aa gaa paa do. Og da har ikke jenta lukket doeren, saa hvem som helst kunne komme inn. Derfor lukket jeg doeren paa vei inn igjen, og la meg til aa sove. Klokken halv fire vaaknet jeg igjen. Av den samme jenta. Men naa stod hun paa utsiden av doeren. Doeren hadde kodelaas, saa i stedet for aa ta med seg koden hadde hun altsaa latt doeren staa paa gloett. Og naa sto hun og banket og skrek fordi hun skulle inn. Det samme gjorde han gutten. Aerlig talt. Noen mennesker viser ikke hensyn, whatsoever. Bare fordi hun ikke gadd aa ta med seg en liten papirlapp, vekte hun 7 mennesker midt paa natten for aa komme inn. Det hadde ikke vaert vaerre enn at hun kunne sove paa rom med kameraten sin for de timene som var igjen av natten.

 

Jackaroo & Jillaroo school, 06.10-17.10

I loepet av disse 11 dagene har vi gjort utrolig masse. Masse morsomt, og masse laererrikt.

Mandag 6. “Reisen Begynner”

Klokken 09.00 satt massevis av haapefulle mennesker og ventet paa at vi skulle bli hentet. foerst nesten 45 minutter senere kom bussen. Det var bare et lite minus. Det var bare plass til 14. Resten maatte sitte igjen i to timer og vente. Siv Lene og jeg ble av sistnevnte.

Tre timer og masse regndraaper senere var vi framme. Jeg var en av de heldige. Jeg fikk rom i hovedhuset, som foroevrig saa ut som om det var over 100 aar gammelt. Her bodde Jeg, Siv Lene, sammen med 6 andre. resten av folkene kom i “the sheep sheering shed”, dvs. saueklipperhuset. Vi ble vist rundt paa gaarden, for saa aa bli litt bedre kjent med hverandre.

Etter en god middag tok vi fort kvelden. Tennene var pusset, nattklaerne tatt paa, og plutselig ser vi det ekleste vesenet paa lenge. Det var en gigantisk edderkopp, en HUntsma som den typen het. Helt ufarlig, men jente som jeg er synes jeg den var utrolig, UTROLIG, ekkel. Den var paa stoerrelse med en smultring. Etter aa ha kranglet om hvem av oss som skulle drepe den kroep den oppover veggen. Opp, opp og opp, helt til den kom opp til det ene hjoernet. Der forsvant den inn i et lite hull, og etter det saa vi ikke noe mer til den. Til slutt gav skrekken seg, og jeg sovnet.

Tirsdag 7. “Tid for aa laere”

I dag begynte skolen for fullt. Vi ble delt inn i to grupper, gruppe A og gruppe B. Jeg kom paa gruppe A, Siv Lene paa gruppe B. I dag skulle vi laere aa melke kuer for haand, sette salen paa hesten, og aa ri. Det foerste som stod paa timeplanen for oss i gruppe A var ridning! Etter tur og orden fikk vi hver vaar hest. Denne hesten var vaar for hele oppholdet. Jeg gikk bort til der jeg fikk beskjed om, og der stod hun og ventet paa meg. Star. Star, 8 aar gammel og med foelsom hud. Hjertet mitt smeltet umiddelbart. Dette skulle nok gaa fint. Og det gjorde det. Etter litt informasjon om hva man skulle gjoere og ikke, foelte jeg meg som en mester. Vel, en mester til aa ri “gaaende”. Noe raskere enn det tenkte jeg ikke paa der og da. Det fikk jeg ta senere.  

Etter lunsj byttet gruppene, og vi fikk proeve aa melke en av de to kuene de hadde for haand. Vi fikk Daisy, “The devil cow” som Hanna saa fint kalte henne. Bare hun fikk mat saa skulle det gaa bra. Jeg maa si at jeg fulgte godt med paa hoyet hun hadde foran seg. Det hadde jeg ikke trengt, for melkingen gikk saa det suste, og plutselig var kuen ferdig melket. Vel, med unntak av at hun plutselig baesjet og sparket slik at Hanna fikk kubaesj over hele seg. Det var et utrolig morsomt syn!  Etter at latteren hos de fleste paa gruppe hadde lagt seg skulle vi laere aa sale paa hestene. Jeg fikk det da til, med unntak av at jeg ikke strammet den nok. Jeg har en tendens til aa tro at det gjoer vondt for hestene :p

Onsdag 8. “Mustering”

da jeg vaaknet hadde jeg sovet i samme stilling saa godt som hele natten. Det er ikke fordi jeg sover rolig. Det er fordi at i sengen min var det en diger grop i madrassen, slik at det bar umulig aa ligge i noe annet enn to stillinger. Som Kin sa den dagen, jeg er sikker paa at de sengene ikke har blitt skiftet ut paa 25 aar.

Dagens begivenhet for meg og alle de i gruppe A var mustering, dvs. aa samle sammen dyr. I dag var det kveg, rettere sagt “tenaaringsokser”. Vi red i ca to timer, for deretter aa samle de sammen, noe som var kjempe moro da vi maatte samarbeide skikkelig. Etter at vi hadde faatt kalvene inn i den gjerdingen vi ville, hadde vi lunsj, og saa begynte arbeidet med aa veie alle sammen. Det var veldig interessant, og plutselig var alle veid og sluppet ut igjen. Da var det bare aa gaa opp paa hesteryggen og ri to timer tilbake igjen.

Og det aa ri her vil ikke si aa ri rett frem. Det vil si aa ri oppover, oppover oppover, og nedover nedover, og nedover. Og i alle de oppoverbakkene maatte vi staa. Staa for aa ikke skade ryggen til hesten vi hadde. Og jeg stod, i hver eneste lille bakke. Da vi til slutt var ferdige for dagen foelte jeg meg som om jeg hadde blitt baket opp. Det verket i rumpa, i leggene, i laarene, og til og med i en laarmuskel jeg ikke visste fantes. Det var utrolig godt aa lagge seg ned, og ikke maate bruke en eneste muskel paa mange timer!

Torsdag 9. “Timbeer”.

Nei, vi ropte ikke timber hver gang et tre falt ned, men det ble hugget ned traer. Ikke av elevene, men av Col. Col, den utrolig skumle manageren paa stedet, som jeg er sikker paa har et hjerte av gull bare man bli kjent med han. I dag byttet vi gjoeremaal med gruppe B. VI skulle avbarke traerne, til et gjerde vi skal bygge senere. Vi avbarket 40 stokker paa to forskjellige stoerrelser. Da vi hadde gjort det gav Col oss ros. Vi hadde vissnok vaert utrolig flinke, saa han gav oss fri for resten av dagen.

Fredag 10 .”Trot and Canter”

I dag skulle vi laere aa trave (trot) og en lettere gallopp. Col forklarte oss hvordan vi skulle gjoere det, og jeg var fit for fight. Jeg innbilte meg at det var ganske lett, men jeg tok grundig feil. Det var kjempevankelig. Begge deler. Vi fikk prove noen ganger, og jeg oevde meg mest paa canter. Men jeg var litt for redd, saa jeg dro toylene bakover, og da slakket hesten farten. MEN, den siste gangen jeg proevde fikk jeg det nesten til. Ikke helt, men nesten, og jeg ble med ett kjempe stolt av meg selv. Jeg klarte nesten canter

Denne dagen kunne ogsaa de som ville svoemme med hesten sin. Jeg hadde veldig lyst, men gjoerde det ikke. Det var skikkelig kaldt i vaeret, og jeg ville ikke risikere aa bli syk. Men det var moro nok bare aa se paa de som gjorde det. Det hadde nok vaert moro aa ha gjort det, men jeg angrer ikke. Paa kvelden hadde vi fest. Vi hadde musikk, danset litt, alle var med paa limbo limbo, og vi hadde alle en kjempe fin kveld.

Loerdag 11. “Et lite stykke Norge”

I dag hadde vi fridag. Vi kunne gjoere hva vi ville, untatt aa ri, og jeg tror alle syntes det var godt aa slappe av litt. Jeg gjorde egentlig minimalt, med unntak av aa gaa opp en lang bakke i ca 30 min for aa ringe hjem. Det var godt.

Soendag 12. “Jeg saa en kangaroo”

I dag var det mustering igjen, men denne gamgen med alle sammen, og vi skulle samle sammen sauer. Og gjett hva? Jeg saa min foerste kangaroo! Ikke naerme, men jeg saa to hoppe bortover lang unna i det vi red forbi. Det var moro! I have hereby seen Australian wildlife:)

Da vi hadde hentet sauene, lekte vi med dem. Ja, lekte. Eller alle untatt meg selv og Siv Lene. Sauene ble fanget i beina, veltet, for saa aa bli satt opp paa rompa. De saa utrolig soete ut der de satt, men aa gjoere slikt bare for moroskyld er ikke noe for meg. Da alle som ville hadde proevd plukket Col og Kat (de er foroevrig gift) ut to sauer som vi skulle klippe og slakte. VI fikk alle lov til aa proeve aa klippe sauen. Jeg stod over. Da jeg saa paa de andre klippet dem, saa jeg livet bare gli ut av oynene paa dem, som om de visste at dette var slutten. Jeg hadde ikke noe lyst til aa bidra i det. Jeg saa heller ikke paa selve slaktingen. Jeg kunne klart det, men jeg foelte ikke for det der og da. Det aa see paa et annet dyr bli drept har aldri vaert noe for meg. Det klarer jeg fint uten. Forklaringen til Col om hvordan det skulle gjoeres var mer enn nok.

Mandag 13. “Tid for aa bygge”

Ja, i dag bygde vi gjerde. Vi begynte med aa dra opp alle de gamle stolpene. Vel, aa dra opp er vel aa forenkle alt litt. Vi maatte sparke paa dem fra side til side, rikke paa dem, grave litt rundt, sparke en god del mer, for sa aa kunne dra de opp ca ti minutter senere. Deretter skulle vi sette ned de avbarkede stokkene vi gjorde klare paa torsdag. Oppaa de igjen festet vi de lange stokkene. Og en god del timer senere var vi ferdige med vaar del. Og gjett om gjerdet ble fint

Da vi var ferdige med gjerdet skulle vi vaere med paa aa merke kalvene som gruppe B hadde hentet. Det ble gjort paa en helt forferdelig maate. En person skulle vri hodet til kalven helt inn mot kroppen dens, mens en annen skulle holde den fast i halen. Da hodet var “paa plass” flyttet personen ven halen seg mot bakbeinet, tok tak under magen paa den, ogsaa ble kalven slengt paa bakken. Bor en av deltakerne var dette “great fun”. Da kalven endelig var nede paa bakken var den enda en som kom for aa hjelpe til. Denne personen skulle altsaa sitte oppaa kalven for aa holde den nede. Og saa ble den brennmerket og oeremerket. Og ikke nok med det. Plutselig ser jeg noe fly i luften og lande ikke saa langt unna foettene mine. Og hva var det? Jo, en balle. Midt i alt det andre ble de ogsaa kastrert. Akkurat det hadde jeg ikke forventet midt i all stresset med alt det andre, men naa har jeg da hvertfall sett hvordan de gjoer det paa landet!

Tirsdag 14. “Muster in the rain”

Dagen begynte helt fint, med overskyet vaer. Star var som alltid flink og slet seg opp bakke etter bakke med meg paa ryggen. Da vi hadde kommet saa langt som aa samle sammen kuene, og begynte aa begi oss paa tilbakeveien, kom regnet. Og gjett om det poeste ned! Da vi hadde faatt kuene helt ned til gaarden var alle sammen gjennombloete, og de fleste av oss hadde en dam i skoene. Nei, jeg tuller ikke, i skoene saa floet det vann! Og ikke nok med det, da vi endelig hadde kommet oss tilbake til gaarden, maatte vi ta kuene med tilbake til der vi hentet dem fra. Det vi egentlig skulle gjoere denne dagen ble oedelagt av vaeret. Stakkars hester. Bakkene var glatte og gjoermete. De var vaate og slitne, og maatte ut igjen paa nytt. Heldigvis maate vi ikke gaa like langt som da vi hentet dem. Det var bare aa slippe dem gjennom porten til inngjerdingen, ogsaa kunne vi alle ta dagen.

Onsdag 15. “Jeg har herved oeremerket en kalv”

I dag var det det store musteringen som skulle skje. Hele skolen var samlet i en gruppe, og vi ble delt inn i mindre grupper som skulle dekke visse omraader. Star var rar i dag. Hun ville ikke gaa der vi egentlig skulle. Terrenget var veldig bratt, og vi skulle egentlig gaa sca midt i bakken. Men Star nektet. Jeg proevde og proevde med aa faa henne til aa holde seg paa en linje, men hun ville bare opp paa toppen. Saa til slutt gav jeg opp, og vi ble med gruppen paa toppen i stedet. Og der saa jeg enda flere kangarooer! De var ganske langt unna, men det var mange av dem! En hel gruppe av kangarooer hoppet bortover bakken kanskje hundre meter unna oss. Det var like moro i dag som paa soendag.

Ved lunsjtider hadde vi fatt samlet sammen alle kuene, 650 kuer og kalver tilsammen. Naa fulgte arbeidet med aa merke og kastreremmange av kalvene. Vi skilte alle kuene fra kalvene, og satte i gang. I dag var det litt mer humant enn paa mandag. Kalvene ble satt fast mellom to “vegger” og saa lagt paa bakken. Paa denne maaten var det mindre mennesker som jobbet med en kalv, og det var mindre stressende for dem. Og saa gikk det utrolig mye raskere. Jeg stod og mannet meg opp til aa oeremerke en av kelvene, og plutselig var det nesten ingen igjen. Jeg maatte gjoere det naa, ellers var det for sent. Og saa stod jeg der med oerepistolen i haanden og ventet paa et de skulle gjoere klar kalven. Den ble festet, lagt ned paa bakken, og da var det bare aa feste oeremerket. Hjertet mitt dunket antakelig like hardt som kalvens, jeg fikk merket i den posisjonen det skulle vaere, og saa klemte jeg til. Og vips saa var det gjort. Heldigvis gjorde det ikke vondt, verken for meg eller den. Det holdt med den ene gangen, men jeg kan herved si at jeg har oeremerket en kalv!

Torsdag 16. “Time to let go”

Siste dag. Ingen undervisning i dag, ingen mustering eller annet arbeid som skulle gjoeres. I dag skulle vi ha det goey. Vi skulle ha leker, sammen med hestene. Det var hinderloype paa hesteryggen, og med hesten loepende bak oss, ogsaa skulle vi trave med en kopp vann i haanden, og den som hadde mest vann igjen hadde vunnet. Min tur kom, jeg var ready to rumble, ogsaa slo Star seg vrang. Hun gikk i en helt annen retning enn hun skulle, brydde seg ikke mindre om at jeg dro i toylene, og ville hvertfall ikke trave. Jeg kom meg da i maal til slutt, ganske latterfull over hvordan det hele maatte ha sett ut.

Og saa var det paa tide aa ta farvel. Jeg salet av Star for en siste gang, vasket henne for en siste gang, og for foerste gang saa gikk jeg ved siden av henne, og ikke satt paa ryggen hennes til det stedet vi naa skulle. Ogsaa var vi framme. Det var paa tide aa la henne gaa, hun var ikke min lenger. Og bare sann plutselig saa var hun ikke en del av min hverdag lenger. Jeg maa si at jeg slet hardt for aa holde klumpen i halsen min nede i det jeg gikk tilbake til gaarden, med et tomt “haulter” i hendene.

Senere paa dagen provede vi baade aa kaste lasso, og aa faa til lyd med pisken. Jeg var elendig med begge deler. Men, moro var det da i hvertfall Paa kvelden hadde vi et digert baal som alle samlet seg rundt. Det var en vemodig stund. Naa var det saa virkelig. Vi skulle alle gaa hver vaar vei, uten aa kanskje aldri se hverandre igjen.

Fredag 17. “Tilbake til virkeligheten”

Jeg var med den siste bussen tilbake igjen. Jeg hadde ingenting jeg matte rekke, saa jeg hadde ingen hast. I det vi naermet oss Tamworth kom mobildekningen tilbake, vi saa andre mennesker, og litt etter litt kom vi tilbake til den virkelige verden. Det var egentlig ganske rart. Jeg hadde klart meg fint de dagene uten mobildekning og TV. Jeg har alltid innbilt meg at jeg ville bli helt hjelpesloes uten mobil, at det bville vaert verdens undergang aa ikke ha den for en periode. Men det var heller tvert i mot, det var litt godt aa slippe den tanken av aa hele tiden maatte sjekke mobilen fordi jeg kanskje har faat en melding, eller noen har proevd aa faa tak i meg. Er det noe viktig faar man alltid tak i en, mobil eller ikke. Jeg kommer faktisk til aa savne Leconfield litt, uansett hvor godt det er aa vaere tilbake i “det virkelige liv”.

 

KATOOMBA, Shiny Tumbelling Water, 30.09-02.10

“Checking out a day early?” Ja, vi gjorde visst det. Det fristet lite aa pakke ut alle tingene for saa a pakke de paa nytt igjen senere paa dagen. Vi var klare for aa dra til The Blue Mountains. Jeg laaste inn kufferten min (jag har tatt med meg alt for masse av klaer, jeg er elendig til aa pakke :p ), og gikk vi til togstasjonen. To timer senere gikk toget forbi Black Town “and allthe other stations to Katoomba”, som mannen sa. Forestill deg en indier med gebrokkent engelsk, og slik sa han det. Vi lo mye av det i loepet av togturen.

Og saa var vi i Katoomba. Katoomba var en koselig by, men saa utrolig bratt. Det foerste som ventet oss var en lang, lang nedoverbakke, som vi visste vi maatte opp igjen, men de tunge sekkene vaare. Men det fikk gaa. Naa skulle vi ha et rom, og det fikk vi. et 5mannsrom som vi delte med to danske jenter, som nesten ikke saet ord paa hele oppholdet der.

I Katoomba gjorde vi ikke saa mye, eller jo, men det er ikke saa mye aa fortelle av det. Paa onsdag gikk vi bushwalking, og saa masser av skog, pluss en “Lyre Bird”, tror vi. Torsdagen gikk med i Jenoland Caves, hvor vi saa paa vannformasjoner. Og det er egentlig det. Vi hadde det fint i Katoomba, men da vi dro paa fredagen var vi klare for det. To hele dager der var nok!